torsdag 28. mai 2009

Olav Gunnar Ballo: Kaja 1988-2008


Dette er boka som SV-politiker Ballo skrev etter at han og familien fikk vite at datteren Kaja på 20 år hadde tatt selvmord ved å hoppe ned fra balkongen fra hybelen sin der hun studerte i Frankrike. Jeg hørte om boka på Bok i P2, der de anbefalte boka og sa at det var en god bok som var interessant også for andre, og ikke bare ren terapi for Ballo. Det er jeg enig i. Boka beskriver hvordan forholdet mellom far og datter utvikler seg gjennom datterens barndom og ungdom. Kaja hadde en periode spiseforstyrrelser, og det satte preg på noen av årene de hadde sammen.

I deres situasjon var noe av det mest vanskelige at de ikke vet hvorfor Kaja tok selvmord. Tilsynelatende hadde hun det bra nå, og det var ingen som hadde mottatt meldinger om noe annet. Spiseforstyrrelsene hadde hun et avklart forhold til, og det virket som om hun trivdes med studiene. Hun hadde også god kontakt med venner og familie. Kaja hadde vært i kontakt med scientologikirken tidligere den dagen hun tok selvmord og jeg husker også det var mye i media om dette. Boka er ikke noen krig mot scientologikirken i seg selv, og det er bra, det ville ikke jeg ha orket å lese. Jeg er også skeptisk til scientologikirken, men det interessante her synes jeg er forholdet mellom far og datter, som jeg synes at han har beskrevet på en veldig fin måte.

Et annet poeng i boka synes jeg også er dette med at på tross av det relativt nære forholdet mellom far og datter, så skjer dette selvmordet. Det er helt klart ikke hans skyld, og det er heller ingen annens skyld. Kanskje hadde scientologikirken en rolle, men jeg kan ikke tro at det å få noen dårlige resultater på en personlighetstest kan vippe enhver av pinnen til så ekstreme grader. Jeg tenker at dette viser at på tross av hvor nære vi mennesker er, så vet vi ikke alt om hverandre. Selv ikke om barna våre. Kanskje spesielt ikke om dem, når det gjelder ungdommer. De kan ha andre liv innvendig enn det vi ser utenfra. Og det er ikke alltid vi kan gjøre noe med det heller. Det er en skremmende tanke.

2 kommentarer:

  1. Denne må jeg få lest. Godt å høre at det ikke bare handler om slaktnig av scientologikirken, for som du sier tror jeg det hadde blitt litt vel kjedelig.

    SvarSlett
  2. Ja, det hadde blitt en helt annen historie. Interessant nok i seg selv kanskje, men jeg likte at forfatteren hadde greid å legge det litt fra seg og heller fokuserte på det han og datteren hadde sammen og minnene sine fra livet med henne.

    SvarSlett